2009
JANUAR
Du forteller meg ting. Personlige ting. Fortellinger, minner, tanker.
Tanker jeg aldri har hørt deg snakke med andre om.
Jeg kjenner deg ikke godt nok til å vite om det bare er sånn du er, eller om dette er et spesielt tilfelle. Er det bare meg du betror deg til på denne måten, eller er jeg en av mange?
Uansett vi jeg at du skal fortsette.
Fortsett helt til du har gått tom for historier, fortell dem igjen, til jeg kan alle utenat.
Fra nå av kan vi lage nye minner, sammen, og en dag fortelle dem videre til andre,
med et smil om munnen.
Vi gikk lengre enn noen gang før i dag, vi to.
Det var jo en stund til du måtte dra, så hvorfor ikke?
Jeg var så glad for å gå med deg,
nervøs og ivrig,
og merket ikke at de vanntette skoene lagde gnagsår så jeg blødde før etter vi tok farvel.
Heller ikke da gjorde det meg vondt.
MARS
Du sitter der rett ovenfor meg.
En av mange. Den eneste av alle.
De tuller, ler, er sosiale. Vi også, sånn som det alltid har vært.
Men i noen sekunder av gangen møtes blikkene våre,
og det ligger mer til dem nå enn det det gjorde før.
Det er en dypere forståelse mellom oss enn forrige uke,
som ingen andre skjønner seg på. Som ingen andre vet om.
Du nikker kort, betydningsfullt, før du slenger deg inn i samtalen igjen.
Og ingen andre merker det,
ingen andre oppdager hemmelighetene deg og meg i mellom.
De forblir våres.
Tror du på skjebnen?
For jeg lurer på hva det er som brakte deg til meg.
Akkurat nå som jeg trengte det mest.
Er det forutbestemt? Intuisjon? Flaks? Tilfeldighet? Eller noe helt annet?
Det får jeg vel aldri vite…
Jeg lurer på hva vi liksom er nå.
Hvor vi står hen.
Lurer på om du fortsatt er sammen med henne.
Lurer på om du vet hva jeg føler.
Mest av alt om du i det hele tatt føler noe i nærheten av det samme.
Og på hvor vi går herfra, på hva vi kommer til å bli, eller ikke.
I det jeg slutter å håpe er du plutselig der.
Spør hvordan det står til.
Bryr deg.
Jeg sier det ikke høyt,
men det var akkurat det jeg trengte.
Akkurat det jeg ville.
Og du trøster nok bare ved å stille opp,
ved å sitte ordløs sammen med meg.
Du legger merke til meg i det jeg ser deg.
Du smiler, og da klarer ikke jeg la være heller.
Du står der i døråpningen og venter,
venter på meg.
Slipper ikke blikket mitt, bare står der og smiler, og ser, og venter.
I det jeg er nærme nok tar du tak i meg og drar meg inn mot deg.
Ikke hardt, men kjærlig.
Kjærlig inn i den myke, beskyttende favnen din.
Vi står sånn en stund, der blandt alle andre,
i døråpningen, mellom to rom, to steder.
Du med armen på bakhodet mitt, som om du trøster,
og jeg der inne et sted,
begravd i deg.
Jeg trekker til meg alt mens vi står sånn.
Følelsen, lukten, tryggheten.
Skulle ønske vi kunne bli stående sånn for alltid.
Men det kan vi ikke.
Vi står helt til vi må slippe taket,
og så går vi videre hver vår vei, til hvert vårt sted.
Du forandrer meg… til den jeg lenge har håpet på å bli.
Ved å klare å stole på deg,
klare å vise noen den sanne meg,
begynner jeg å slappe av, senke skuldrene, og skjoldet.
Når du ikke er der blir jeg skjelven,
men også fornøyd,
for jeg innser at jeg klarer meg helt greit i stundene alene nå.
Jo mer tid jeg bruker med deg,
blir kjent med deg bak kulissene,
jo mer går det opp for meg hvor fantastisk du er.
Synd du ikke ser det selv.
Jeg tror du gjerne vil være noens helt.
Og jeg er overglad for at det er meg du prøver å redde.
Jeg blir så glad når du sier at ingen andre vet,
ingen andre enn oss to.
For det er noe virkelig intimt over det å ha noe sammen i skjul.
Noe ingen andre vet om.
Hemmelig.
Konfidensielt.
Kanskje lager jeg mer problemer enn nødvendig…
Men jeg er redd for å miste deg når problemene gir seg.
Når jeg ikke lenger er en som må reddes. Jomfru i nød.
Den dagen jeg finner en å elske,
som elsker meg sånn som du elsker kjæresten din,
den dagen vil være den lykkeligste i mitt liv.
Jeg håper hun vet like godt som meg hvor mye hun er satt pris på.
Det nytter ikke å skulle løsrive seg når du tar kontakt tilbake..
men kanskje det betyr at du er like avhengig av dette som meg?
APRIL
Det gjør godt, men mest vondt, når du kaller meg din eneste.
For jeg vet at det er på en annen måte enn det jeg skulle ønske. Som en venn.
Hver gang mobilen lyser, håper jeg at det er deg.
Halvparten av gangene blir jeg skuffet. Men bare halvparten.
Du sier jeg aldri må tvile på deg. Aldri.
For du kommer alltid til å være der.
Og jeg begynner endelig å tro på det.
Jeg har to typer måter å gi meg til en annen på.
To typer kjærlighetsforhold.
Det fysiske og det psykiske.
Aldri er det begge deler.
Og hvorfor er jeg ikke helt sikker på.
Slipper jeg noen inn i tankene mine, knytter jeg meg ordentlig. Oppnår total ærlighet.
Kjærlighet med følelser. Drømmer. Fantasi.
Er det fysisk betyr det lite. Men det skjer ikke med hvem som helst det heller.
En dag, skal jeg oppleve begge deler med samme person.
Det kommer til å være det mest fantastiske og skumle jeg har gjort,
men det kommer til å være verdt det.
Du ringer for å sjekke hvordan jeg har det,
men vi vet ikke helt hva vi skal snakke om lenger, nå som jeg har det bedre.
Jeg er glad du ikke legger på fortere av den grunn,
for jeg elsker å ligge oppe og prate med deg om alt og ingenting på kveldene.
Og jeg trenger deg fortsatt. På godt og på vondt.
MAI
Det er virkelig ironisk, sangvalget ditt.
Part-time lover.
Du mener det nok ikke sånn, men det føles som en beskrivelse av oss to,
og jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det.
//Call up, ring once, hang up the phone
To let me know you made it home
Don’t want nothing to be wrong with part-time lover
If she isn’t with me I’ll blink the lights
To let you know tonight’s the night
For me and you my part-time lover
We are undercover passion on the run
Chasing love up against the sun
We are strangers by day, lovers by night
Knowing it’s so wrong, but feeling so right //
Å sitte sånn, ved siden av deg, er mer enn nok.
Glede for å få være der med deg,
smerte for at jeg at jeg aldri kan få deg.
Dratt i to retninger.
Det er mer enn nok å slite med.
JUNI
Nok en time i telefonen med deg,
Alle tanker er ute, sagt høyt, og du lyttet.
Alle bekymringer er lettet på, og du nikket.
Alle nye hendelser er fortalt, og du støttet.
Alle vonde følelser er sluppet ut, og du fikk meg til å føle meg bra igjen.
Det er utrolig hvor mye det hjelper, å snakke sånn som dette.
Om vonde ting, helt ærlig,
og likevel klare å avslutte med et smil om munnen og ro i hjertet hver gang.
Hvis du fortsatt ikke har skjønt det; jeg er deg evig takknemlig.
Måtte jeg ha deg i livet mitt, for alltid.
2 timer og 38 minutter i telefonen med deg, til langt på natt.
Vi kan snakke om alt, og ingenting. Ha de mest seriøse samtalene eller bare snakke piss.
Vi ler, sukker og feller en tåre iblandt. Kjenner hverandre på måter ingen andre gjør.
Vi er nære venner, og på en måte litt mer, selv om du har henne. Hun er ødeleggende,
men også veldig bra for oss, for det holder det hele gående, det holder alltid tilbake,
holder oss to levende.
Jeg innser hvor viktig han er blitt for meg, hvor utrolig spesiell og enestående og god han er. Den mest unike på lenge. Men også hvor uoppnåelig han er.
Det hele startet som en interesse, men nå er jeg bare utrolig glad for å ha han i livet mitt på denne måten. Jeg ville ikke gjort om på noe med oss om jeg kunne. Virkelig.
«Glad i deg også» sier jeg på tull,
den frekke kommentaren din gjorde litt vondt,
men det er lettere å tulle det hele bort på denne måten.
«Og jeg i deg.»
Det tar litt tid før jeg skjønner at du er seriøs,
og enda lenger tid før jeg skjønner at jeg burde føle noe nå.
Jeg stopper opp. Hørte jeg riktig?
Jo, det må ha vært det.
Samtalen fortsetter som om ingenting skjedde, men inni meg er jeg glad. Veldig glad.
Det gjør det hele tryggere om du knytter deg til meg også.
Det er sjeldne, litt merkelige ord, men de gjør godt. Veldig godt.
Du burde visst at jeg har andre i livet mitt.
Andre som står på lik linje med deg.
Som betyr like mye.
Andre som får meg til å smile, le og gråte.
Du burde visst at du ikke er den eneste.
Og at du ikke alltid kommer til å være det.
Jeg har et annet liv utenom deg også.
Et godt liv.
Likevel blir du sur. Sjalu og avvisende.
Men du burde visst det.
Og du burde vært forberedt på å få vite det.
Jeg liker … navnet ditt i innboksen min.
Noe av det beste jeg vet er å høre deg snakke om henne.
Det er en merkelig greie, en rar situasjon, en unaturlig reaksjon,
likevel ender vi opp med det gang på gang.
Du snakker om henne, og jeg blir svak i knærne.
Dere har akkurat det jeg har lyst på; kjærlighet som varer.
Ekte kjærlighet, ordentlig forelskelse, som gjør vondere enn vondt og bedre enn godt.
Dere har klart akkurat det jeg håper på å få til;
slutte å holde tilbake og bare la seg selv føle, falle ordentlig for en annen.
Dere har holdt det gående så lenge, og jeg vet det kommer til å vare i mange år til.
Jeg trodde ikke det var mulig, men du har motbevist det;
Ekte kjærlighet eksisterer!
Men det er opp til deg selv om du vil slippe den inn.
Jeg kjenner hjertet ditt galloppere når jeg klemmer deg,
hører deg svelge høyt når vi snakker personlig,
ser smilet ditt når jeg smiler mot deg,
kjenner blikket ditt når jeg sitter alene,
merker hånden din såvidt når vi går,
føler omsorgen din når du er i nærheten,
og ser det på deg når du merker at jeg ikke har det bra.
Vi er mer enn bare venner,
men kommer aldri til å være sammen på den måten.
Du har en annen som står så mye sterkere meg,
likevel holder du deg alltid i nærheten,
og kommer stadig nærmere.
Jeg skulle gitt mye for å ha deg her nå.
Holde deg tett inntil meg og trekke inn den trygge duften din,
klemt deg så hardt at vi begge fikk vondt.
Det er en vakker ting syns jeg, å savne noen så mye at man gråter stille,
bare noen enkle tårer, som representerer det en skulle ønske at var, men ikke er.
Jeg kan ikke la være å tenke på om du savner meg også,
eller om du ligger fornøyd med henne i armene og føler at alt er perfekt.
Det kan du vel ikke, for jeg vet du er knyttet til meg også,
men at det er på en annen måte.
Han sa det.
Helt uten at jeg la opp til det,
helt uten hinting.
Han sa han var glad i meg!!
Selvfølgelig skal jeg ha en fin tur,
de ordene gjorde turen min til den beste på lenge!
JULI
Ring meg når som helst er farlige ord. Jeg kommer til å ta meg nytte av det, for ofte, og skylde på at du sa det selv.
Eller motsatt.
For sånn som nå, er alt jeg kan tenke på at jeg vil snakke med deg,
høre den beroligende og muntre stemmen din som er som medisin for hjertet mitt,
men at jeg ikke kan.
At det er for dyrt er ikke en god unnskyldning lenger,
vi drar i morgen, et par ord ville ikke vært noe på regningen.
Jeg har bare bestemt meg for at jeg skal bevise for deg, og for meg, at jeg ikke trenger det,
at jeg ikke er avhengig, jeg kan faktisk puste uten å ha deg ved tommeltrykket.
På en annen side vil jeg virkelig få forklart for deg at det er derfor jeg ikke tar kontakt,
for jeg vil ikke dytte deg bort over noe vi begge vet at er for sent.
Jeg trenger deg, rett og slett, og det er teit å prøve å bevise noe annet.
Jeg slettet alle klumsete ord fra meldingen jeg skrev til deg,
tastet inn et smileansikt, og sendte deg det istedenfor.
» 🙂 »
Det sa det meste, uten bablende, usikre ord.
Jeg er hjemme igjen,
innen rekkevidde for kontakt hvis du vil snakke, for det vil jeg,
jeg har tenkt på deg, savnet deg.
Du sendte svar tilbake, bare minutter senere;
«ring meg da? :)»
og jeg tok et par minutter før jeg gjorde det,
fordi jeg trengte å slutte å smile så jeg kunne snakke igjen.
Du skjønte det.
Jeg kan ikke la være å legge merke til ordene i sangen du synger når vi endelig snakker igjen.
Det er selvfølgelig bare sånn du er, men det får meg til å smile,
og som de fleste betatte jenter leter jeg straks etter en dypere betydning enn en sang du
tilfeldigvis bare har dilla på. Dessuten tror jeg det er umulig å la være i dette tilfellet.
//Give me a call
I miss you, you know I really do
Whenever you´re gone
Give me a call
I miss you, you know I really do
Give me a call//
I telefonen med deg igjen i natt.
Det var du som tok kontakten,
du som ville snakke,
ikke jeg.
Det får meg til å smile.
Vi ligger oppe,
i mørket,
i hver vår ende,
sier egentlig ikke stort, bare mumler litt i stillheten med hverandre.
Det er det at vi vet at den andre er der,
det at vi deler noe så vanlig som å puste,
som gjør det hele spesielt.
Vi deler nattens stillhet,
uavbrutt,
du og jeg.
Og jeg ville ikke delt den med noen andre.
AUGUST
Han ringer.
Det er mørkt.
Jeg er alene.
Hjertet hamrer.
Kinnene rødmer.
Pusten går fort.
Samtalen flyter lett.
Vi smiler begge to.
Som alltid.
Han og meg.
Klem meg, hvisker jeg gjennom tårene.
Du trekker meg inn mot deg,
holder meg der så lenge du kan,
klemmer hånden min forsiktig,
snur, og går.
Han ringer igjen i natt.
Jeg vet ikke hva som er forandret,
hvorfor noe er annerledes,
men det er det.
Jeg lar han vente.
Skrur telefonen på lydløs,
smiler av navnet hans på skjermen min,
men svarer ikke.
Ikke i natt.
Jeg venter på at du skal fortelle meg at det er mer.
Mer enn at du bare er glad i meg.
Mer enn at du bryr deg akkurat nok til å spørre om hvordan det går i dag.
Mer enn bare et hyggelig smil i forbifarten.
Hvorfor skulle du ellers ringe flere ganger i løpet av dagen?
Hvorfor skulle du ellers stille nære, intime spørsmål?
Hvorfor skulle du ellers spørre om hvordan jeg egentlig har det?
Hvorfor skulle du ellers ligge oppe hele natten og snakke med meg, når du egentlig har
en annen?
Jeg venter.
Jeg vet.
Det er mer.
Du kan telefonsvareren min utenat,
og selv om du etterligner den fordi du er irritert,
så rører det meg.
Du svarer ikke lenger når jeg ringer deg, påstår du,
selv om jeg snakker med deg nå.
Jeg vet det, svarer jeg skyldig,
jeg har jo faktisk unngått det bevisst.
Du spør ikke hvorfor.
Jeg vil fortelle deg det,
men holder tilbake.
Du har en annen,
og hadde jeg vært henne ville jeg ikke likt dette,
langt ifra, vi er for nærme hverandre,
og det er skremmende.
Så jeg lar deg fortsette å sutre og være teit,
for jeg vil heller det enn at de ordene skal forandre noe,
noe som helst,
noe i det hele tatt.
Nattens mørke brer over meg,
og med seg har den tanker og følelser som ikke slipper til på dagtid.
Jeg savner ham så inderlig.
Likevel blir jeg liggende i stillhet også i kveld,
tar ikke kontakt.
For det er det som føles best akkurat nå, mest riktig.
Skal ikke plage han med mine ting i natt heller,
han fortjener noe bedre.
Jeg vil overse deg når du går forbi,
holde rundt alle andre enn deg når du er i nærheten,
være ute hele natten og gå alene hjem i små antrekk,
røyke og drikke, spy, og danse på bordene,
slå deg hardt i brystet,
og skrike til deg så jeg mister stemmen,
gråte og skade meg selv.
Være vill og ute av kontroll,
bare for å se om du reagerer,
bare for å vite om du fortsatt bryr deg..
Bryr du deg ikke?
Det sitrer i fingrene i nærheten av telefonen.
Jeg har så lyst til å snakke med deg,
forklare hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort i det siste.
Hvorfor jeg ikke har svart,
hvorfor jeg har unngått visse spørsmål,
hvorfor vi ikke har snakket som vi pleide å gjøre.
Si at jeg trenger deg sånn som før,
men at jeg ikke vil være til bry,
vil ikke være en byrde,
vil ikke at du skal se på meg som en plikt.
Jeg har så fryktelig lyst til å snakke med deg,
men jeg gjør det ikke.
Nok en gang holder jeg tilbake.
Jeg kontakter deg på dagtid i dag,
tar et skritt langt utenfor våre vanlige grenser,
føler jeg må forklare meg, fortelle hvorfor jeg ikke har svart i det siste.
Sannheten er at jeg ikke har forstått det selv, før nå.
Jeg er redd for å bli for glad i deg,
redd for å klage fordi ting er verre igjen og dermed miste deg på grunn av det.
Vi startet med å kunne snakke om alt, men nå er vi er på et mer useriøst stadie,
bryter jeg det og blir negativ igjen kan det ødelegge alt.
Derfor er det lettere å dytte deg unna enn at du gjør det mot meg.
Jeg hadde bare ikke klart meg om du avviste meg,
og selv om jeg vet at du aldri ville gjort det er jeg fortsatt redd.
Men jeg bryter det i dag.
Kontakter deg og sier unnskyld.
Hopper ut i følelsene mine for deg og håper du tar i mot.
Jeg sier det ikke når du ringer,
at jeg er livredd for å miste deg.
Svarer bare at jeg har det bra og nevner noe om at været er fint i dag.
Bakerst i halsen kjemper ordene for å komme ut,
men jeg er redd det blir feil å si,
redd for at du ikke sier det samme tilbake,
så jeg presser dem ned i svelget istedet.
Dessuten tror jeg du vet det,
at vi er for langt på vei til å snu.
Vi snakker heller videre om vær og vind,
og skjult bak det hele ligger det vi begge vet og føler.
Dette er mer enn ingenting,
mer enn litt,
mer enn normalt.
Du må ha skjønt det.
På et eller annet nivå må det ha gått opp for deg.
At jeg er svak for deg.
Hvis ikke er du dum.
Skikkelig dum.
Og det vet jeg at du ikke er.
Så du må ha forstått det innen nå.
Spørsmålet er bare hva som skjer videre
Jeg håper på ingenting.
At det forstetter sånn som før,
for jeg elsker våre små, intimt ærlige stunder.
Setter pris på ordene dine,
er glad for klemmene dine,
rødmer av ansiktet ditt,
satt ut av blikkene dine,
og forguder personligheten din,
forguder deg.
Jeg håper på ingenting.
Vi hadde noen minutter i dag,
litt privat tid til å være oss,
sammen,
alene.
Det ble fort stille.
Vi bare gikk der,
side om side,
uten ord.
Nøt det å kjenne hverandre, uten å trenge mer.
Nøt det å ikke måtte fylle stillheten med snakk som skjuler det vi egentlig føler.
Nøt det å ha en der som vet akkurat hvordan du har det bare ved å se på deg.
Minuttene våre ble etter hvert til minutter tilhørende fortiden,
men de var der fortsatt,
de hadde en betydning.
De betyr noe nå.
SEPTEMBER
Det begynte med meg.
Hjelpesløs.
Trengte noen til å tro på meg.
Noen som ville bruke ekstra tid på meg.
Du var den noen.
Jeg ble avhengig.
Nå er noe annerledes.
Jeg vil jo ha deg der,
men jeg har det mye bedre nå enn da.
Likevel bruker du fortsatt mye tid og energi på meg.
Kanskje fordi du trenger meg litt også?
Det gir nytt håp.
Jeg tror vi kunne elsket hverandre
Vilt
Inderlig
Hjerteskjærende
Fantastisk
Hvis hun ikke hadde eksistert.
En time i telefonen med han.
Den aller beste personen av alle jeg kjenner.
En jeg kan stole helt på, fortelle alt til,
som gjør det samme tilbake.
En som alltid får meg til å smile og le,
som etterlater meg med en god følelse når vi har pratet.
En som virkelig kjenner og forstår meg,
en som får meg til å føle igjen.
En som er selve tegnet på trygghet,
som kan se på meg og vite om noe er galt.
En time med den beste jeg vet om.
Han.
Jeg kunne ikke bedt om en bedre slutt på dagen.
OKTOBER
Jeg ringer bare for å passe litt på deg, sa han.
En varme spredte seg fra magen til brystet, og så videre ut til tuppen av hår og negler,
dekket hver millimeter av meg.
Det er godt å bli passet litt på, lød svaret mitt,
og jeg kunne høre han smile gjennom telefonen.
Jeg smilte tilbake.
Han er alt jeg vil ha,
alt jeg trenger.
Den jeg tenker på i glede og sorg,
morgen og kveld.
Den jeg ringer hvis det er noe,
den jeg ringer hvis det ikke er noe.
Han er den jeg forsvinner i øynene til,
den jeg vil bli borte i armkroken til,
den jeg vil bruke alle mine øyeblikk med,
helst uten å blunke, for da mister vi tid.
Han er alt jeg vil ha,
alt jeg trenger,
alt jeg ikke kan få.
Han er alt for meg som hun er for han.
Jeg ligger oppe i det mørke, våte, kalde, dystre.
Kroppen min synes synd på seg selv og øynene gjør vondt.
Den årlige høstdepresjonen slår til igjen.
Det er når jeg hører en kjent og følsom sang jeg tenker på han.
Med ett er alt tilbake til sånn det var før og jeg tar tak i telefonen,
tar kontakt med han.
Det piper.
Det piper.
Det summer.
Han svarer ikke.
Jeg blir etterpåklok samtidig som jeg trykker på den røde knappen.
Jeg burde ikke søke trøst og oppmuntring hos han lenger.
Kan ikke.
Det hele hører fortiden til,
så jeg må la det være der, i fortiden.
Må komme meg videre.
Må gi slipp.
Må finne en annen å slippe inn.
For at jeg skal kunne gi slipp på deg må du la meg la deg gå.
Så la være å ringe hver kveld,
ikke se på meg sånn som du alltid gjør,
slutt å si jeg er den eneste,
ikke klem meg når du vet det gjør vondt.
Snu ryggen til når du føler at jeg trenger deg,
og la meg puste en stund.
Sist, men ikke minst:
ikke hør på noe av det jeg nettopp sa.
Det er vanskelig å forklare hvordan jeg føler det når du sitter inntil meg.
Å skjule støtene jeg får av hver lille berøring.
Ikke vise at jeg rødmer når du sier noe fint,
eller stotre og stamme når du ser meg inn i øynene.
Det er umulig å beskrive magefølelsen du gir meg bare ved å eksistere.
Gi grunn til at et blikk, et smil, kan forandre hele dagen min.
Men det er sånn det er.
I dette øyeblikk handler absolutt alt om deg.
Alt.
Hårene på armen min strekker seg mot deg,
hjertet dunker for å komme nærmere,
øynene tar til seg alt som skjer, alt,
kroppen rykker av spenning.
Du tar meg til nye høyder.
Da vi sa hadet sist tok jeg mot til meg og klemte deg.
Hjertet ditt banket like raskt som mitt.
Du kremtet, men ble stående til jeg slapp taket, lot deg gå.
Det var noe der, noe mer enn ingenting,
vi visste det begge to,
hjertene hamret høyt i takt.
Jeg så deg gå, lot det skje.
Du smilte, vi sees når vi sees sa du,
så var du borte, på vei til henne.
Og det øyeblikket ble i hodet mitt, er der fortsatt, kommer til å forbli der.
NOVEMBER
Det har gått opp for meg hvor glad jeg er i han.
Det kom til meg gjennom et mareritt.
Frykten for å miste han, den sterke smerten i brystet, kvalmen i magen,
redsel, nervøsitet for å gjøre noe feil, for å presse for mye, fortvilelse.
Det var sånn jeg fant det ut, at det er fordi jeg virkelig bryr meg om noen, om han.
Bare han.
At jeg ikke kan miste han.
At det vonde marerittet ble til en god drøm, lenge etter at jeg hadde våknet.
Og nå er den følelsen i meg hele tiden. Sterkt, levende.
Glede, kjærlighet, et sterkt bånd til denne personen,
som aldri gir seg fordi han vet det er det jeg trenger.
Den eneste jeg virkelig er knyttet til, og ikke kan klare meg uten, er han.
Det kom til meg gjennom en ekkel drøm.
Han ringer meg sent på natten, som vanlig.
Det hjelper alltid å høre stemmen hans, da faller jeg til ro med en gang.
Når alt annet slit er ferdig for en stund og det er på tide å la nattens rolige armer ta
rundt seg,
når hun ikke lenger vil snakke med han,
da ringer han meg.
Da jeg så deg igjen reagerte jeg langt fra sånn jeg trodde jeg skulle,
du også.
Stresset, sur og unngående.
Du klemte meg ikke en gang sånn som du pleier, bare strakk fram hånda, skikkelig
kamerater.
På en syk måte gikk jeg inn for å vise deg at jeg klarer meg fint uten, så jeg snakket og
tullet og lo,
med alle andre enn deg.
Du gikk uten å si hadet, uten et eneste blikk.
Jeg svelget bort følelsen som presset seg fram og fortsatte å le istedet.
Hva skjedde? Når snudde vi om til å bli disse menneskene?
Jeg vet jeg er sur på deg fordi jeg bryr meg,
akkurat som du brydde deg da hun begynte sånn som du gjør nå.
Det bare virker så feil at vi må gå igjennom det også, at hun skal vinne.
Han klemte meg farvel i dag, og jeg ville ikke slippe taket.
I morgen drar han.
I overimorgen er han borte, dagen etter det igjen, og helgen.
Aldri har han vært utilgjengelig så lenge før,
aldri siden han viste meg det ekte ansiktet sitt har jeg måttet være alene.
Jeg er spent på hvordan jeg kommer til å klare meg uten,
gruer meg til kvelder uten avhengigheten min,
men det skal bli godt å vite at jeg kan klare meg litt selv også,
i noen dager.
Han er borte.
Jeg lå oppe i går og ventet på å høre fra han,
lengtet, håpet, stresset,
selv om han allerede hadde sagt hadet.
Selvfølgelig bruker han de siste timene med henne, og ikke meg.
Men likevel, likevel håpet jeg, ønsket, drømte,
om at det var meg han ville ta en siste farvel med,
at det er meg han egentlig elsker.
Jeg tar med meg telefonen hver kveld når jeg legger meg,
sånn som jeg pleier når han er her.
Vet vi ikke skal snakke noen dager til, ikke før han er hjemme igjen,
men håper likevel.
Tillater meg selv å lengte etter han, dikte opp samtalene vi ville hatt om han var her.
Vi ville sladret litt om dagen, fundert litt på livet, snakket om følelser vi ikke deler med
andre,
og om henne.
Det roer meg litt, men er langt fra det samme som å høre stemmen hans på ordentlig.
Jeg faller tilbake dit jeg var, ikke like lykkelig, ikke like meg selv, sånn som han blir uten
henne,
som om noe er galt.
Men det hjelper litt også, å tenke at jeg kan klare meg på egenhånd, i alle fall en liten
stund,
og å vite at vi kommer til å snakke igjen om noen dagen uansett,
litt sterk skal jeg klare å være, for oss begge, for oss alle tre.
Søndag, endelig, dagen han kommer hjem.
Uka har vært annerledes uten han, kveldene har vært tyngre.
Men jeg har vært glad, for jeg har noe jeg vil fortelle,
noe viktig, som jeg kom fram til rett før han dro.
At han er viktig for meg, at jeg er glad i han, at han får meg til å føle igjen.
Kvelden kommer og telefonen ringer.
Det er ikke det samme, noe er feil, han er annerledes.
Jeg kjenner det vanlige stikket når han forteller det han har opplevd uten meg,
men følelsen av å være sterkt knyttet til han, til å virkelig bry meg, den følelsen er borte.
Kanskje det bare er tidspunktet, humøret mitt,
men jeg utelater å fortelle han at han er viktig, at jeg er glad i han, at han får meg til å
føle igjen.
Jeg må virkelig kjenne de ordene i kroppen for å si det, og nå er bare ikke riktig tid,
kanskje i morgen..
Jeg trekker meg unna.
Da han sa ordene jeg har tenkt i lang tid, gjorde det vondt.
At jeg burde skaffe meg en annen,
en jeg kunne ha til kos, klemmer, kjærtegn,
og fortsette å snakke med han,
la han være min psykiske kjæreste.
Han brukte det ordet, kjæreste.
Det sved, brant innvendig.
For selv om det er sånn jeg ser på han,
og han ser på meg, tydeligvis,
så kan jeg aldri ha han helt, ordentlig, hundre prosent.
Han er en annen sin kjæreste, på alle måter.
Og jeg vil ha en som bare er min,
som bare vil ha meg.
DESEMBER
På kveldene forsvinner vi inn i en helt egen verden.
Der er det bare han og meg.
Hans varme, mørke øyne avsløres av stearinlys.
Den beroligende stemmen er alt i rommet.
Vi ligger oppe sånn, prater i evigheter,
kunne ikke vært nærmere hverandre, selv om avstanden er stor.
Det virker som om vi glemmer det hver kveld,
at han ikke er min og jeg ikke er hans,
så husker vi det på morgenen igjen, glemmer det når mørket kommer.
Det er vanskelig, komplisert og deilig.
Vi har hverandre, men aldri helt.
Likevel vil jeg ikke slutte,
for det gode er så godt.
Han er annerledes når jeg er tilbake igjen.
Glad og oppspilt med unormalt mye selvtillit, til han å være.
En del av meg håper, ønsker, at han er gira fordi jeg er tilbake.
Kanskje er det bare fordi han har det bra med henne for tiden,
at han vet at jeg har begynt på noe med en annen,
eller at opplevelsene denne uka uten meg har gjort ham godt.
Mulig det er en blanding av dette, men noe er det,
noe har forandret han, kanskje bare for en liten stund.
Og jeg klarer ikke slutte å håpe på at det er meg.
the random number. 