Lykkejeger

Jeg vil helst bli husket som en som smilte mye og stort
Og som brydde seg ordentlig om menneskene rundt meg

Det er greit at andre vet at jeg var mye lei meg
Så lenge de forstod at jeg prøvde å gjøre noe for å endre det

Jeg ønsker forståelse for at jeg har følt meg mye alene
Men at jeg også har vært omringet av mange gode venner

Jeg vil at de jeg har brukt tid med skal vite at jeg har mange gode minner
At jeg verdsetter alle stundene jeg har følt meg bekymringsfri
Og alle gangene de har tatt seg tid til å lytte

Jeg har alltid jaktet på lykke
Men jeg har lært at lykke ikke kan holdes fanget

Bilde fra 21.05.2017 kl. 17.34 #2

Reklamer

Ute av kontroll

De siste dagene har vært veldig vanskelige
Nervøsiteten for det som skal skje har tatt helt overhånd og angsten er brakt tilbake til live
Det psykiske har slått inn så sterkt at det er blitt til fysiske plager
Det føles som om det er helt ute av kontroll

Jeg vet at jeg må gjøre meg selv sterk og tøff til konfrontasjonen
Det blir noe av det vanskeligste jeg har gjort noen sinne
At jeg må finne sinnet mitt og holde fast ved det
Men innen nå er jeg så sliten og ødelagt av hvor påvirket jeg er blitt

Jeg føler meg så sinnsykt liten
Omringet av de skumleste følelsene jeg kjenner til
Angsten fengsler meg til senga i timesvis
Mageknipen holder meg borte fra mat
Smertene i kroppen holder meg våken gjennom nettene
Smaken i munnen hinter om at noe råtner på innsiden

Jeg går på turer i 3-tiden på nettene
Angsten for det som finnes der ute er blitt svakere enn frykten for det som finnes i meg selv
Jeg er ikke tilstede der jeg er, og klarer heller ikke løse det som plager meg

Jeg vet at det eneste som kan endre denne situasjonen er den samtalen som jeg gruer meg sånn til
At å gi slipp på han blir å gi slipp på dette
Og likevel er jeg i konflikt med meg selv om hva jeg faktisk vil
Det aller skumleste jeg kan tenke meg er å ikke ha han i det hele tatt

11248068_10155919023590707_3440355714681908725_n

Å ville

Ved tre-tiden i natt ga jeg opp å prøve å sove
Rundt fem bestemte jeg meg for å ta en dusj
Jeg har ligget i sengen mens lyset sakte har våknet til live utenfor gardinene og tenkt på at det er på tide å ta i et tak
Kan ikke ha det sånn som dette lenger
Jeg føler meg uattraktiv og lat og uten mål eller mening
Det føles som en slags bunn
Bunnen av tiltaksløshet
Jeg trenger driv og jeg trenger glede i livet mitt igjen
Og det må komme fra meg
Jeg vil legge meg fornøyd på kveldene
Være glad for det jeg har oppnådd, for hvor jeg er på vei
Vil bli en flinkere student og medelev
Begynne å trene så smått, sånn at kroppen føles bedre så vel som hodet
Det er mål som virker latterlig små når viljen er der, men gjennomføringsevnen svikter liksom alltid, og siden jeg kjenner meg selv dropper jeg bare å prøve
Jeg er så herlig typisk deprimert
Har vært det så alt for lenge
Jeg må bli glad i meg selv igjen
Være litt snillere
Godta og tilgi som jeg ville gjort med enhver annen
Jeg holder meg selv nede
Min egen verste fiende

img_1163

Ting jeg er god på

så god på å være ulykkelig forelsket
glad i å lengte etter det umulige
så fast i å ligge inne og føle
istedenfor å handle så jeg kan få det jeg ønsker meg
så redd for å bli avvist
eller å føle at noe slipper ut av kontroll
så mye tryggere alene
etter alle nederlagene
alle de mottatte slagene
skremt av tanken på å åpne meg
og si at jeg har det vondt
for så å bli møtt med likegyldighet
istedenfor kjærlighet

img_7547

Bli som jeg er

tiden virker inn på livet
og endringen gir i denne runden panikk
en angst som kryper fram fra dypt inne
som blir sterkere og sterkere
uansett hva jeg gjør for å kjempe imot

et ubehag jeg ikke blir kvitt
en hverdag jeg ikke vil vende tilbake til
men som jeg plutselig finner meg selv i
fanget i tiden som rytmisk ruller videre

utmattelsen er byttet ut mot vidåpne øyne og hamrende hjerte
tanker som renner forbi så fort at jeg ikke rekker å oppfatte dem
jeg strekker ut hånden og prøver å få tak i noe fast
men alt det som betyr noe forsvinner mellom fingrene mine

gamle bekymringer tar over igjen
og jeg skjønner det
at jeg må stoppe det mens jeg kan
før det drar meg helt under
men erkjennelsen øker tempoet
og kraften som drar meg nedover blir sterkere
og alt jeg kan gjøre for å prøve å samle meg er å forbli helt stille
ikke tenke, ikke forstå eller kontrollere
bare bli som jeg er
og håpe at det går over
når enn det vil bli

det er helt ute av min kontroll
det eneste jeg kan gjøre
er å stå helt stille
så jeg hverken vipper den ene veien
eller den andre

bilde-fra-09-01-2017-kl-12-35-3

Gi det opp

jeg bærer verdens tristhet
på mine skuldre

jeg står stødig
men det er fryktelig tungt

alt jeg gjør
gjør jeg for å ikke miste fotfestet

det eneste jeg kan tenke på
er at jeg må holde vekten oppe

aldri gi opp

dette klarer jeg
beina mine er sterke
selv om skuldrene mine er slitne

men hva hvis
jeg dytter litt fra meg
og tyngdekraften
lar verdens tristhet
sveve av seg selv

tør jeg noen gang å prøve?

img_6895

Tunge dager

overmadrassen til senga mi har sklidd så langt til siden at den halvveis ligger på gulvet
den har vært sånn i noen dager

det gjør det vanskelig å sette sette seg opp og å reise seg
jeg havner i sprekken ned mot den harde delen av senga når jeg sover

men jeg har noen tunge dager
uten energi
uten smil
uten motivasjon
til noe som helst

den dårlige samvittigheten henger over meg
presser meg lengre ned i sprekken i senga

alt jeg vil er å sove det bort
sove i flere dager
helt til jeg våkner til en god dag

men det er ikke noe hverdagen tillater
det er en verden utenfor de lukkede gardinene som går sin gang

en del av meg ligger begravet under de tunge lagene
og skriker i en panisk og skingrende tone
roper at dette er bortkastet
at jeg er bortkastet

tårer presser seg fram og renner nedover ansiktet mitt
men hodet mitt får ikke kroppen til å reise seg

jeg vet at det eneste som virker å hvile det ut
at jeg ikke får slappet av før skrikene gir seg

for jeg har gjort dette så utrolig mange ganger før
samme prosedyre som ukene før

img_4445