Ute av kontroll

De siste dagene har vært veldig vanskelige
Nervøsiteten for det som skal skje har tatt helt overhånd og angsten er brakt tilbake til live
Det psykiske har slått inn så sterkt at det er blitt til fysiske plager
Det føles som om det er helt ute av kontroll

Jeg vet at jeg må gjøre meg selv sterk og tøff til konfrontasjonen
Det blir noe av det vanskeligste jeg har gjort noen sinne
At jeg må finne sinnet mitt og holde fast ved det
Men innen nå er jeg så sliten og ødelagt av hvor påvirket jeg er blitt

Jeg føler meg så sinnsykt liten
Omringet av de skumleste følelsene jeg kjenner til
Angsten fengsler meg til senga i timesvis
Mageknipen holder meg borte fra mat
Smertene i kroppen holder meg våken gjennom nettene
Smaken i munnen hinter om at noe råtner på innsiden

Jeg går på turer i 3-tiden på nettene
Angsten for det som finnes der ute er blitt svakere enn frykten for det som finnes i meg selv
Jeg er ikke tilstede der jeg er, og klarer heller ikke løse det som plager meg

Jeg vet at det eneste som kan endre denne situasjonen er den samtalen som jeg gruer meg sånn til
At å gi slipp på han blir å gi slipp på dette
Og likevel er jeg i konflikt med meg selv om hva jeg faktisk vil
Det aller skumleste jeg kan tenke meg er å ikke ha han i det hele tatt

11248068_10155919023590707_3440355714681908725_n

Modig

Jeg har sittet fast i denne situasjonen så pinefullt lenge
Det er egentlig litt flaut
Det er den aldri voksne, emosjonelle, intuisjonsfølgende delen av meg som jeg elsker å hate
Jeg kommer aldri til å modnes fra det
Så jeg har akseptert at sånn er det

Men jeg mener også at noe må gjøres
For jeg kommer ingen vei
Og jeg har prøvd med logikk og taktikk, manipulasjon og innpakket ærlighet
Ingenting har fungert
Jeg er fortsatt her
Usvart, alene og i villrede
På stedet hvil

Det er bare å glemme det, lyder ordene fra noen
Det blir ikke noe av hvis det ikke har skjedd innen nå, gi opp
I desperasjonen har jeg valgt å ofre tryggheten, jeg har åpnet meg til de rundt rundt bordet
De på andre siden av ølglasset
De som først delte mitt engasjement, min glede og min nervøsitet
De som lyttet ivrig til den lange fortellingen om det lille som har skjedd
Nå er de også lei
Han har slitt ut oss alle

Bryt mønsteret, da vel, lyder den mest fornuftige stemmen av dem alle
Vær ordentlig ærlig, men vær det for deg selv
Ikke legg det bort, ta tak i det
Si ting som det er
Jeg skriver en melding i modighetens øyeblikk
Nøler, tenker fuck it, og sender
Bryter ut
Elsker det, hater det, og venter på svar

Bilde fra 15.03.2017 kl. 15.58 #4

Takknemlighet

De grønne prikkene forsvinner én etter én i chatten og lysstyrken dimmes på skjermen
Det er en dag i morgen også, og mennesker jeg har møtt på ulike tidspunkter i livet tar beslutningen om å endelig få seg litt velfortjent hvile
Ensomheten treffer meg, men rekker ikke å ta grep før kjærligheten skylder den bort

Jeg er så sinnsykt takknemlig for det jeg har bygget opp rundt meg
Vennene jeg har klart å beholde er gode
De stiller opp og lytter og kommer med råd
De kan det å le av livets tragedier
Og å sette pris på hverdagens små gleder
Det være seg en gåtur når det er fint vær, en telefonsamtale for å høre hverandres stemme når skrevne ord er for lite eller en drikkelek når vi trenger å bli distraherte

De er ekte, reflekterte og kompliserte
De er korttenkte, smarte, trygge og uforutsigbare
Skadet og sterke
Latterfulle og alvorlige
De er en viktig del av meg
Jeg ville ikke vært den samme uten
Og jeg håper jeg har gjort en forskjell hos dem også

41188_10150230120505707_3850023_n

Vonde drømmer

drømmen jeg hadde i natt henger med meg ekkelt lenge gjennom dagen
jeg vil aller helst bare glemme den
men den gjorde vel et form for inntrykk
etset seg inn i innsiden av meg og nå blir jeg ikke kvitt den

den var om han som jeg så gjerne vil glemme at eksisterte
han som ødela en del av meg som jeg aldri får tilbake
han som var så riktig og endret seg så brått til å bli helt feil

jeg har jobbet mye med å la de vonde minnene om han gå
jeg har sagt fra meg alt om den han ble
men denne drømmen
den var fra før han ble som han er

jeg var en yngre versjon av meg selv jeg også
den tiden vi to virkelig var oss
det var nært og trygt, spennende og seksuelt
jeg var lykkelig og ivrig
så forbi alt som var negativt
jeg følte meg så voksen

den var så rar den drømmen
for ingenting av det som har skjedd siden fantes i meg
hverken kroppen eller hodet mitt reagerte
var bare glad og forelsket i han, med ham
den gode delen av oss var ennå ikke ødelagt av det det utviklet seg til

en del av meg må ha følt på hvor feil det var at det føltes så riktig
jeg våknet litt og sendte alle reaksjonene mine til meg selv
har du tilgitt ham for alt?
hvordan kan du noen gang stole på ham igjen?
å være sånn med ham er å svike deg selv, alt du har stått for de siste årene
du burde hate deg selv for dette øyeblikket og alt det vil føre med seg

jeg forsvant tilbake i drømmen igjen
der jeg holdt hodet hans i armene mine og tittet langt inn i de unge øynene
dro fingrene gjennom det korte håret hans
stusset over hvor kort skjegget var
smilte av hvor rar overleppa hans så ut uten

la meg helt inntil han
og kysset han så sakte som mulig
nøt å være den unge meg
før den versjonen jeg er nå ikke klarte mer og dro meg ut av drømmen
startet på denne dagen, denne virkelige dagen
med den ekle følelsen den drømmen brakte meg seg
med alle de vonde minnene

img_2152

Å ville

Ved tre-tiden i natt ga jeg opp å prøve å sove
Rundt fem bestemte jeg meg for å ta en dusj
Jeg har ligget i sengen mens lyset sakte har våknet til live utenfor gardinene og tenkt på at det er på tide å ta i et tak
Kan ikke ha det sånn som dette lenger
Jeg føler meg uattraktiv og lat og uten mål eller mening
Det føles som en slags bunn
Bunnen av tiltaksløshet
Jeg trenger driv og jeg trenger glede i livet mitt igjen
Og det må komme fra meg
Jeg vil legge meg fornøyd på kveldene
Være glad for det jeg har oppnådd, for hvor jeg er på vei
Vil bli en flinkere student og medelev
Begynne å trene så smått, sånn at kroppen føles bedre så vel som hodet
Det er mål som virker latterlig små når viljen er der, men gjennomføringsevnen svikter liksom alltid, og siden jeg kjenner meg selv dropper jeg bare å prøve
Jeg er så herlig typisk deprimert
Har vært det så alt for lenge
Jeg må bli glad i meg selv igjen
Være litt snillere
Godta og tilgi som jeg ville gjort med enhver annen
Jeg holder meg selv nede
Min egen verste fiende

img_1163

Ting jeg er god på

så god på å være ulykkelig forelsket
glad i å lengte etter det umulige
så fast i å ligge inne og føle
istedenfor å handle så jeg kan få det jeg ønsker meg
så redd for å bli avvist
eller å føle at noe slipper ut av kontroll
så mye tryggere alene
etter alle nederlagene
alle de mottatte slagene
skremt av tanken på å åpne meg
og si at jeg har det vondt
for så å bli møtt med likegyldighet
istedenfor kjærlighet

img_7547

Bli som jeg er

tiden virker inn på livet
og endringen gir i denne runden panikk
en angst som kryper fram fra dypt inne
som blir sterkere og sterkere
uansett hva jeg gjør for å kjempe imot

et ubehag jeg ikke blir kvitt
en hverdag jeg ikke vil vende tilbake til
men som jeg plutselig finner meg selv i
fanget i tiden som rytmisk ruller videre

utmattelsen er byttet ut mot vidåpne øyne og hamrende hjerte
tanker som renner forbi så fort at jeg ikke rekker å oppfatte dem
jeg strekker ut hånden og prøver å få tak i noe fast
men alt det som betyr noe forsvinner mellom fingrene mine

gamle bekymringer tar over igjen
og jeg skjønner det
at jeg må stoppe det mens jeg kan
før det drar meg helt under
men erkjennelsen øker tempoet
og kraften som drar meg nedover blir sterkere
og alt jeg kan gjøre for å prøve å samle meg er å forbli helt stille
ikke tenke, ikke forstå eller kontrollere
bare bli som jeg er
og håpe at det går over
når enn det vil bli

det er helt ute av min kontroll
det eneste jeg kan gjøre
er å stå helt stille
så jeg hverken vipper den ene veien
eller den andre

bilde-fra-09-01-2017-kl-12-35-3

Gi det opp

jeg bærer verdens tristhet
på mine skuldre

jeg står stødig
men det er fryktelig tungt

alt jeg gjør
gjør jeg for å ikke miste fotfestet

det eneste jeg kan tenke på
er at jeg må holde vekten oppe

aldri gi opp

dette klarer jeg
beina mine er sterke
selv om skuldrene mine er slitne

men hva hvis
jeg dytter litt fra meg
og tyngdekraften
lar verdens tristhet
sveve av seg selv

tør jeg noen gang å prøve?

img_6895

Tunge dager

overmadrassen til senga mi har sklidd så langt til siden at den halvveis ligger på gulvet
den har vært sånn i noen dager

det gjør det vanskelig å sette sette seg opp og å reise seg
jeg havner i sprekken ned mot den harde delen av senga når jeg sover

men jeg har noen tunge dager
uten energi
uten smil
uten motivasjon
til noe som helst

den dårlige samvittigheten henger over meg
presser meg lengre ned i sprekken i senga

alt jeg vil er å sove det bort
sove i flere dager
helt til jeg våkner til en god dag

men det er ikke noe hverdagen tillater
det er en verden utenfor de lukkede gardinene som går sin gang

en del av meg ligger begravet under de tunge lagene
og skriker i en panisk og skingrende tone
roper at dette er bortkastet
at jeg er bortkastet

tårer presser seg fram og renner nedover ansiktet mitt
men hodet mitt får ikke kroppen til å reise seg

jeg vet at det eneste som virker å hvile det ut
at jeg ikke får slappet av før skrikene gir seg

for jeg har gjort dette så utrolig mange ganger før
samme prosedyre som ukene før

img_4445