Ting jeg er god på

så god på å være ulykkelig forelsket
glad i å lengte etter det umulige
så fast i å ligge inne og føle
istedenfor å handle så jeg kan få det jeg ønsker meg
så redd for å bli avvist
eller å føle at noe slipper ut av kontroll
så mye tryggere alene
etter alle nederlagene
alle de mottatte slagene
skremt av tanken på å åpne meg
og si at jeg har det vondt
for så å bli møtt med likegyldighet
istedenfor kjærlighet

img_7547

Advertisements

Bli som jeg er

tiden virker inn på livet
og endringen gir i denne runden panikk
en angst som kryper fram fra dypt inne
som blir sterkere og sterkere
uansett hva jeg gjør for å kjempe imot

et ubehag jeg ikke blir kvitt
en hverdag jeg ikke vil vende tilbake til
men som jeg plutselig finner meg selv i
fanget i tiden som rytmisk ruller videre

utmattelsen er byttet ut mot vidåpne øyne og hamrende hjerte
tanker som renner forbi så fort at jeg ikke rekker å oppfatte dem
jeg strekker ut hånden og prøver å få tak i noe fast
men alt det som betyr noe forsvinner mellom fingrene mine

gamle bekymringer tar over igjen
og jeg skjønner det
at jeg må stoppe det mens jeg kan
før det drar meg helt under
men erkjennelsen øker tempoet
og kraften som drar meg nedover blir sterkere
og alt jeg kan gjøre for å prøve å samle meg er å forbli helt stille
ikke tenke, ikke forstå eller kontrollere
bare bli som jeg er
og håpe at det går over
når enn det vil bli

det er helt ute av min kontroll
det eneste jeg kan gjøre
er å stå helt stille
så jeg hverken vipper den ene veien
eller den andre

bilde-fra-09-01-2017-kl-12-35-3

Gi det opp

jeg bærer verdens tristhet
på mine skuldre

jeg står stødig
men det er fryktelig tungt

alt jeg gjør
gjør jeg for å ikke miste fotfestet

det eneste jeg kan tenke på
er at jeg må holde vekten oppe

aldri gi opp

dette klarer jeg
beina mine er sterke
selv om skuldrene mine er slitne

men hva hvis
jeg dytter litt fra meg
og tyngdekraften
lar verdens tristhet
sveve av seg selv

tør jeg noen gang å prøve?

img_6895

Tunge dager

overmadrassen til senga mi har sklidd så langt til siden at den halvveis ligger på gulvet
den har vært sånn i noen dager

det gjør det vanskelig å sette sette seg opp og å reise seg
jeg havner i sprekken ned mot den harde delen av senga når jeg sover

men jeg har noen tunge dager
uten energi
uten smil
uten motivasjon
til noe som helst

den dårlige samvittigheten henger over meg
presser meg lengre ned i sprekken i senga

alt jeg vil er å sove det bort
sove i flere dager
helt til jeg våkner til en god dag

men det er ikke noe hverdagen tillater
det er en verden utenfor de lukkede gardinene som går sin gang

en del av meg ligger begravet under de tunge lagene
og skriker i en panisk og skingrende tone
roper at dette er bortkastet
at jeg er bortkastet

tårer presser seg fram og renner nedover ansiktet mitt
men hodet mitt får ikke kroppen til å reise seg

jeg vet at det eneste som virker å hvile det ut
at jeg ikke får slappet av før skrikene gir seg

for jeg har gjort dette så utrolig mange ganger før
samme prosedyre som ukene før

img_4445

En ny start

Jeg tillater meg noe så typisk som å starte dette blogg-eventyret med en kjlisé.

Det er tidlig januar, begynnelsen på et nytt år, og den ellers sviktende evnen til å ha kontroll over mitt eget liv er noe alle plutselig minner meg på at jeg må gjøre noe med. Som om makten til å foreta endringer ved det jeg er misfornøyd med ikke eksisterer resten av året. Det er i disse magiske dager at jeg må bestemme alt som skal bli bedre for de kommende 12 månedene, erklære høyt at jeg har vært dårlig til å ta vare på meg selv fram til nå, men at det bare var fordi jeg måtte vente til det nye året startet før jeg kunne gjøre noe med saken. For det er alltid rom for forbedringer, og egentlig kan jeg aldri bli helt perfekt, men jeg kan i alle fall sette meg mål om å bli noe tilnærmet det. Livet sørger vel uansett for at jeg aldri blir helt tilfreds, eller hva?

Det er det jeg trenger å skrive om. Å ikke være tilfreds. Å lengte etter å ville ha det bedre, men også nyte det å ha det ille. Å føle, mye, når alt jeg ønsker meg er at hodet skal ta helt over for hjertet. Å ville vokse og bli noe stort, men samtidig være liten og redd. Å være fanget i fortiden når alt jeg vil er å jobbe meg framover.

Jeg er som et hvert annet menneske full av motsetninger. Og det er vakkert. Jeg må bare lære meg å elske meg selv for det også, ikke bare alle andre.

Det er ikke noen gitt retning jeg vil med dette, jeg aner ikke hvordan det vil gå, men jeg kjenner på behovet for å gjøre smerten, forvirringen og gleden til noe vakkert.
Kreftene i meg er så sterke og uenige og de kjemper om hvem som skal ende som vinneren, men jeg har innsett at alt av det er meg, og at det er noe jeg må sette pris på og la meg fascinere av framfor å lide under.

Så jeg vil skrive for å bli kjent med meg selv. Forstå, misforstå og irritere meg. Innse, gråte og kjenne etter. Innrømme, dytte vekk og godta alt det som foregår på innsiden. Det så få vet om at eksisterer. Og jeg vil gjøre det for meg. Sånn at jeg kan bli bedre. Og sånn at jeg kan være mer enn enkle fakta-setninger langs en tidslinje når min tid er forbi.

bilde-fra-28-10-2016-kl-11-16